Heimdal var opprinnelig et myrområde. På 1770-tallet ble enkelte deler oppdyrket, finansiert av Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab.
Selskapet sto også bak flere dreneringsprosjekter her på I800- tallet. Samtidig ble flere husmannsplasser bygd. I 1835 ble myrene kjøpt opp av Det Trondhjemske Landhusholdningsselskap, en del av Det Kongelige Selskab for Norges vel. Her startet det med nydyrking og torvuttak. Heimdal utviklet seg fra midten av 1800-tallet på begge sider av kommunegrensen mellom Tiller og Leinstrand.
Stasjonsbyen
Det første gjestgiveriet her ble oppført på I860- tallet, noen år etter at vegen opp Hegstaddalen til Heimdal ble anlagt i 1856. Det eksisterte ikke tett bebyggelse her før jernbanen ble anlagt i 1864. Stasjonen gjorde Heimdal til et trafikknutepunkt som trakk til seg etablering av flere institusjoner og næringer, og med det boligbygging. Stasjonsbygningen på Heimdal ble bygd i tre samtidig som jernbanen kom. Identiske bygninger ble oppført på alle mellomstasjonene på Størenbanen, som på Sluppen, Melhus og Ler. Arkitekt G. A. Bull var formgiver. Han tegnet flere stasjonsbygninger, som Østbanen og Vestbanen i Oslo og stasjonen på Kalvskinnet i Trondheim. Arkitekten var for øvrig bror av fiolinisten Ole Bull. Ingen av de opprinnelige stasjonene på Størenbanestrekningen er autentiske lengre, da de gjenværende har blitt ombygd, som den på Melhus. Heimdal stasjon ble utvidet på 1920- tallet, og sterkt ombygd like etter krigen.
Tre kommuner i ett
Heimdal fungerte også som kommunesenter for Tiller etter at Tiller ble egen kommune i 1900. Tiller kommunehus fra samme år ble reist av byggmester Ole Valsø og fungerer i dag som lokalt kulturhus. Valsø var også ansvarlig for Heimdal meieri som sto ferdig i 1897. Det ombygde meieriet benyttes i dag som sportsbutikk i sentrum av Heimdal. Tiller kommune bygde også en rekke institusjoner før kommunesammenslåingen i 1964, deriblant en kombinert svømmehall og samfunnshus. Arkitekt var Bjarne Borgersen.
Kommunesenteret for Leinstrand ble også gradvis flyttet til Heimdal, under mye lokal strid. Leinstrand sparebank bygde i 1937 et toetasjes funkisgård av betong. Bygningen ble brukt som kommunelokale for Leinstrand kommune. Etter kommunesammenslåingen i 1964 ble gården lenge brukt som postkontor, og er i dag politikontor.
Tiller og Leinstrand fungerte som «skatteparadis» for en del velstående trondhjemsborgere. Fra om lag 1900 bygde flere villaer rundt Heimdal, hvor de offisielt bodde og hadde gode økonomiske vilkår. Mølleeier I. C. Piene hadde en villa på Leinstrandssiden som senere har blitt revet. «Pienebakken» er oppkalt etter han.
En av de første skolene på Heimdal var Åsheim, som ble bygd i 1880-årene. Nybygg kom opp på 1950- og 1970-tallet, etter tegninger av arkitekt Torleiv Vold. Tilbygget fra siste halvdel av 1990-tallet ble tegnet av arkitekt Tore Wiger. Breidablikk skole ble oppført i 192 I -22, en høy trebygning som senere har blitt utvidet, blant annet på 1960-tallet, da det også ble ungdomsskole der. Heimdal videregående skole i Saupstadringen ble utformet av Arkiplan i 1977. Samme år ble byggingen av Furuhaugen skole startet. Den sto ferdig i 1979 etter tegninger av Knut Bergersen. Stabbursmoen ble bygd som en av byens første åpne skoler i 1980, tegnet av arkitekt Dag H. Braathen.
Først nærmere I 00 år etter at Heimdal ble stasjonssted fikk området en mer bymessig bebyggelse. På 1960-tallet ble planene om å gjøre Heimdal til et avlastningssenter for Trondheim fremlagt. De første planene om «Heimdalsbyen», som omfattet et stort areal med sentrum på Sjetnemarka, ble ikke gjennomført. Prosjektet ble som vi skal se senere flyttet lenger sørøst til Tiller. Visjonene var store, og det ble anslått at området skulle få hele 50 000 innbyggere. Selv om den planlagte «Heimdalsbyen» ikke ble satt ut i livet , ble det likevel bygd i et voldsomt omfang rundt Heimdal fra midten av 1960-årene. Heimdal kirke ble bygd i 1960 som sognekirke for Heimdal menighet, etter tegninger av Hermann Semmelmann, som også tegnet Sanitetens Hus like ved rundt 1965.
TOBB og NBBL
Heimdalsområdet ble etterkrigstidens største byggeplass i Trondheim. Generalplanen for Trondheim av 1965 var et viktig grep for utviklingen av drabantbyer. Gjennom planen kom vedtaket om at områdene mellom Saupstad og Flatåsen skulle utbygges, med en enhetlig og konsentrert bebyggelse. Deler av Tiller og Leinstrands jord- og skogbruksland ble historie i løpet av et par tiår. Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) fikk det overordnede ansvaret for både planleggingen og utbyggingen, men prosjektene foregikk i samarbeid med både TOBB og Ungdommens Egen Heim (UEH). I den første perioden var blokkbebyggelsen dominerende, etter hvert ble den avløst av rekkehus og så kalte tett-lav-hus, en blanding av rekkehus og blokk som ble stadig vanligere utover 1970-tallet.
Prosjektet Huseby-Flatåsen ble i 1965 overdratt fra Trondheim kommune til NBBL. Planleggingen tok lang tid, og først drøyt ti år senere var størstedelen realisert, med om lag 5000 boliger for 18 000 mennesker.
I 1968 ble planene for Kolstadflata borettslag lagt Fram. Året etter startet arbeidene. Etter tegninger av Arkiplan. Blokkene ble i midten av 1970- årene supplert med rekkehus. Ved inngangen til 1970-årene lå planene til en drabantby på Kattem klare. Det skulle bygges i stort omfang, og alle serviceinstitusjoner måtte etableres. TOBB bygde hele 1200 leiligheter her i årene 1975-79, med rekkehus, blokker og altangangshus. Området var organisert i seks ulike borettslag. Kattem ble tegnet av Knut-Henrik Andersen Arkitektkontor. Blant arkitektene var Kjell Spigseth, en av de fremste aktivistene mot vegbygging og sanering på Bakklandet Søbstadmyra ble rundt 1970 utbygd med nærmere 200 blokkleiligheter. Tre ganger mer enn det som var forutsatt. Prosjektet møtte sterk kritikk, da det ble regnet for å være et av de dårligste boområdene i Trondheim. Først da forbedringsplanen for barn og Unge i området ble satt i gang fra 1983 fo.k det som gikk under navnet «Søppelmyra» er, nødvendig opprustning. Planen ble etterfulgt av en rehabilitering på 1990-tallet.
AC. Møllets døveskole
A. C. Møllets døveskole på Heimdal er bare drøyt ti år gammelt, men har en forhistorie å nærmere 200 år. Den første skolen for døve og stumme i Europa ble grunnlagt i siste halvdel av 1700-t.;llet. og ble etterfulgt av en rekke døveskoler på I 800 tallet. Den norskfødte professor Peter Atke Castberg tok initiativet til den første døveskolen i det dansk-norske riket. Det kongelige Døvstummeinstitut i København ble grunnlagt i 1807, og Trondheim i første døveskole i 1825 av en av Castbergs elever, trondheismannen, Ole Andreas Christian Møller. Starten på Døvstummeinstitutet i Throndhjem var Møllers undervisning av noen få døve. Men Møller reiste tilbake til København for å fortsette undervisningen der. Da det var for kostbart å sende elevene til København, bestemte departementet at det skulle etableres en skole i Trondheim.
Undervisningen startet i Waisenhuset med Møller som forstander. Det var en fem-årig statlig skole med internat, fordi barna kom fra store deler av landet. Først rundt midten av 1850-tallet ble en egen skolebygning oppført på deler av gartner Lunds hage på Kalvskinnet. Stortinget bevilget pengene til nybygget. Ved forrige århundreskifte ble Trondhjems Døveforening og Gløshaugen offentlige skole grunnlagt. De to de døveskolene ble, sammenslått i l918, og døveskolen på Gløshaugen vestre flyttet til Kalvskinnet.
I 199I flyttet Døveskolen fra Kalvskinnet til Heimdal etter ti års planlegging. Skolen ble oppkalt etter A. C. Møller. Formgiveren for nybygget, i 1991 var Ola Steen arkitekter som står bak blant annet bak ISAK Kultursenter i Fjordgata og Trondheim Kunstmuseums tilbygg i Bispegata. Teglsteinsbygningen på Heimdal ble utvidet ved årtusenskiftet, med samme materialbruk.
